En hilsen fra Etiopia

P1030254 (Medium)

Margrete til høyre sammen med teammaten Maria

   Jeg ser ned på klokka, fem minutter igjen til Maria og jeg skal møte vennene våre for å spise lunsj og det tar vertfall 15 minutter å komme seg dit. Supert, da har jeg fortsatt tid til å pusse tennene før jeg går.

Jeg trasker ut døra og møter på vaktene, hilser høflig og spør om alt er i fred. De sier de har det bra og jeg takker Gud for det før jeg går ut porten og inn på den nedstøvete veien. Det tar ikke lang tid før de nydusjede føttene mine er grå av støv igjen, men jeg har gidd opp å prøve å holde de rene, det går bare ikke.

2014-11-25 17.20.13 (Medium)

Veien opp til Åstjønna som Margrete kjenner godt blir ingen ting mot veistanden i Etiopia

Denne gangen tar jeg snarveien for å komme meg fortest mulig til bajaj-holdeplassen, et trehjult kjøretøy jeg virkelig har begynt å få sansen for, det er så lettvint og koselig.

P1030357 (Medium)

Bajaj, et populært fremkomst middel

Vi ankommer lunsj stedet, et lite sted der vi har spist lunsj og middag flere ganger før. Mild sagt favoritt stedet mitt. Vi ser rundt oss, hvor er motorsykkelen? Har han ikke kommet enda ? Jeg titter på klokka, okei den er jo bare 15 min etter avtalt tid, ingen vits i å stresse , han kommer snart. Akkurat i det jeg tenker dette kommer det en motorsykkel tutende inn mot sjappa vår, med et bredt smil om munnen. Han går sakte av motorsykkelen og kommer mot oss med høyrehanda hevet. Det er viktig å ta fart med handa i det du skal hilse, det er da man får et skikkelig klask før man gir en god bamseklem, etterfulgt av et hard håndtrykk. Dette er da kun for gode venner, de andre tar man enten et vanlig håndtrykk med den andre hånda under sin egen albue (for å vise respekt) eller skulder mot skulder.

Stedet vi skal spise på er bittelite, det har tre små bord og noen stoler, men i mine øyne er dette det beste stedet. Vi bestiller to retter, selv om vi er tre stykker holder dette i massevis, vi har det jo på samme fat uansett. Her gjelder ikke regelen som vi hadde hjemme «ikke lek med maten». Maten kommer nemlig på et stort fat og null bestikk, her skal man bruke høyrehanda. I det maten kommer ber vi sammen for maten og begynner å spise. Jeg river i stykker en bit av injerraen (ligner litt på en STOR rund svampete lefse) og begynner og fylle den med watt (sausene) for så å brette den på korrekt måte.

2014-12-03 13.05.21 (Medium)

Injerra, en tradisjonell rett

Men før jeg rekker å putte maten inn i egen munn kommer det en annen arm og putter injerra inn i min munn. Jeg bare smiler og gir gursha tilbake. Er glad for at han var snill denne gangen, det er så vanlig å tulle med denne skikken, ikke rent sjeldent det er noe muffins jeg ikke ser i den. (Men nå har jeg begynt å ta igjen så det er ikke noe farlig)Det å gi andre mat (gursha) er nemlig en måte å vise «love and care» her, og jeg tar det egentlig som et vennskapelig tegn å bli matet, selv om jeg må innrømme at det var sært i begynnelsen.

En annen kompis kommer inn døren, og etter hilserunden inviterer vi han med engang til å spise sammen med oss. Her spiser man ikke alene. Et ordtak her er «den som spiser alene, dør alene». Fellesskapet er veldig viktig, og er en av de verdiene her jeg virkelig setter pris på. Etter å ha sittet og matet hverandre og blitt gode og mette kommer den obligatoriske himmelske lille kaffekoppen. En perfekt avslutning på lunsjen.11015744_10206270114222459_2100904663_n (Medium)

Som dere kanskje skjønte lever jeg en litt annen hverdag enn hjemme i lille trygge Færbøgda. I år går jeg nemlig på Hald internasjonale senter og er på utvekslingsprogram i Etiopia i samarbeid med laget (nkss) og fredskorpset. Her underviser jeg i engelsk og studieteknikk for små grupper som studerer teologi på Tabor evangelical collage, og er med å får se EvaSUEs (det samme som laget i Etiopia) arbeid på universitetene i Hawassa. Jeg stortrives her! Kulturforskjellen er stor, og det er flere ting jeg kan trekke fram som jeg i begynnelsen synes var rart. Men jeg har lært mye av dette året, mange verdier og ideer som jeg ønsker å ta med meg hjem igjen til Norge og FÆRBØGDA.

Nå er tiden altfor snart inne til at jeg skal pakke sekken min her og flytte ut av huset som har blitt mitt nye hjem. Det går for fort til at jeg skal flytte fra de nye vennene mine, venner som har blitt som en familie for meg. Kun uker til jeg skal flytte fra den fantastiske kaffen og en hverdag der tiden ikke går -den kommer. Jeg kommer til å savne det, men jeg har virkelig vokst som en person og lært mye mer enn det jeg kunne ha forestilt meg før jeg dro.

Margrete Hodne

11023227_10206270115302486_938391923_n (Medium) (2)

Artikkelen var i utgangspunktet ment til Færbyggen, men stabilt fiberbredbånd er ikke bygget ut i hele verden. Avisa hadde gått i trykken da reisebrevet nådde fram, men en trøst får være at nå bruker vi alle bildene. Ønsker du å følge nærmere med på Margretes reise skriver hun blogg og har egen profil på sosiale media.

1 Comment

  1. Moro å lese om noen av de flotte opplevelsene du har i Etiopia, Margrete :) Lykke til videre i livet < 3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: